Vi er heldige, og bor i en del av verden der vi ennå har plass til å nyte naturen rundt oss. Vi har muligheter til å gå i dagevis inne i nesten uberørte fjellområder uten å treffe et eneste annet menneske. Vi har mulighet til vandring og opplevelse i gammelskog, langs rene elver med en fiskestang og sist men ikke minst å puste inn frisk og ren luft. Dette er slett ikke en selvfølge i andre deler av verden, hvor befolkningstettheten er mye større, og hvor presset på naturen har nærmet seg og gått langt over smertegrensen for lenge siden. Jorden har vist at den kan fø både 4, 5 og 6 mrd. mennesker, like før årsskiftet 2011/2012 passerte innbyggertallet 7 mrd. Et sted finnes en grense for hvor mange vi kan bli, men hvor? Over alle kontinenter er dyrelivet og naturen under sterkt press av denne befolkningsveksten, og den menneskelige aktiviteten. Landskaper er under endring, skoger sages ned i en fart de fleste av oss ikke en gang kan ane, og nesten alt vi bedriver medfører forurensing. Avfallsstoff dumpes i store mengder i vassdrag eller gjemmes i form av nedgraving. I tillegg kommer alt det vi slipper ut i luften i form av eksempelvis eksos og andre klimagasser. Alt dette medfører et press på naturen som vi ikke aner konsekvensen av.

 

I Norge er det utarbeidet en nasjonal rødliste som inneholder arter som er truet av utryddelse. Rødlisten for 2010 inneholder i overkant av 4500 arter hvor2398 av disse er klassifisert som truet og 1284 som nær truet. I tillegg er det slik at naturen inneholder arter som ennå ikke er registrert, og hvor mange av disse som evt. er truet finnes det ingen svar på. På denne nettsiden vil jeg sette fokus på hvilke unike muligheter vi har til friluftsliv her til lands, og dele noe av det jeg selv har opplevd på mine turer i skog og mark. Jeg håper også at jeg kan være med å inspirere andre til å ta del i det naturen har å by på.

 

Selv om vi bor i en del av verden der vi ennå har flust av ren og frisk natur, ser jeg også her ting jeg velger å rette en advarende pekefinger mot. Vår og kommende generasjoner har en jobb å gjøre, for at også våre etterkommere kan få lov til oppleve de ekte Norske naturopplevelsene slik vi og tidligere generasjoner har kunnet gjort.  

 

      

 

   

Begynnelsen

 

Alt har en begynnelse. Selv den gamle kronglete furua i tregrensa oppe på fjellet, hadde sin fra et frø som engang for gått over hundrede år siden datt ned mellom mose og lyng. Her i den fuktige jorden fikk frøet en god start, og etter en stund begynte en skjør spire å vokse. Det var ikke mange centimeter med snø som skulle til den første høsten, for at den vesle spira ble dekket til, og ble vernet mot den verste kulda den første vinteren. Når den varme vårsolen igjen smeltet snøen bort våren etter, tittet spiren igjen frem fra sitt vinterskjul, og fortsatte sakte men sikkert å vokse. Siden den gang har det gått mange vintre, og i dag står furua som et landemerke og et tegn på den livsvilje som rår ute i naturen.  Utsatt for vær og vind som den har vært, begynner det å tære på. De grove kvistene nederst på stammen står i dag tørre og døde, og vitner om at livet har vært både hardt og langt. Men, fremdeles står krona mørkegrønn og frodig, og fungerer som et godt og etterlengtet skjulested for småfugler og dyr av ymse slag. Treet har også gjort sitt til at andre har fått en trygg og god start på livet. Like over de tørre grenene har en hakkespett en gang for mange år siden hakket ut sitt reir. Et svartspettpar har nok her stevet for å fø opp en ny generasjon, og kanskje enda flere i årene som fulgte. Jeg kan se for meg spettene der de flyr frem og tilbake med mat til de skrikende og sultne fugleungene. Åpne umettelige nebb. Alt i noen hektiske sommermåneder helt til ungene ble flyvedyktige og rede til å klare seg selv. I de senere årene har et perleuglepar arvet hullet i stammen, og satt sitt avkom til verden i trygge omgivelser innunder furukronas lune vern. I sene kvelds- og tidlige nattetimer kan man på lang avstand høre deres jodlende og melodiske rop. Inne i hullet titter noen nysgjerrige og sultne unger ut på verden utenfor, mens de venter på at foreldrene skal komme med en ny matbit. Det er ikke få lemen, mus og andre smågnagere som i noen tidlige sommermåneder, ender som føde for disse ungene inne i hullet. Naturen er slikt skapt at hver enkelt art må skaffe seg sin mat for å overleve. At dette går utover andre arter er nødvendig for å holde naturen i balanse. Det er denne balansen som er så sårbar, og som vi i dag kan se at er i ferd med å slå sprekker. Et resultat av menneskenes tilstedeværelse og utnyttelse av naturen. Vi er ikke like gode til å forvalte naturressursene som fuglene og dyrene er. Dette er også en begynnelse, men en begynnelse vi snart må stoppe.   

 

Jeg tar ofte en rast ved den gamle furua når jeg er på de trakter. Her finner jeg ro, og jeg kan sitte lenge å se på skogen nedenfor, høre småfuglenes sang og klukkingen fra den vesle fjellbekken som renner like ved siden av. Innover ligger snaufjellet, og det er dit jeg som oftest søker med fiskestang og mitt kjære kamera som følgesvenner. Stoppene har lett for å bli mange innover i fjellheimen. Motiver dukker opp, som må fanges gjennom søkeren og festes til brikken. Så som grepplyngen og mogopens blomstring, den flotte heiloen og stemningsbilder fra naturens eget skattekammer. Bildene blir senere til minner, og er for meg min egen ”minnebok” fra de små og store tingene bare jeg så og opplevde. Turene går fort på denne måten, og snart er jeg inne ved et avsidesliggende tjern, eller tidligere besøkte kulper i en liten elv. Her vet jeg det er fisk, og jeg venter bare på de første forsiktige vakene…

 

Alt har en begynnelse. Det hadde også min interesse for natur, fiske og ikke minst fotografering selv om den interessen kom langt senere. Oppe i Nordherad, i Vågå, er jeg fødd og oppvokst med vill natur like utenom stuedøra, og i et kulturlandskap som er av de best bevarte i hele landet.  Nærheten til skogen ble etter hvert viktig, og det var ikke få ganger at leken ble lagt nettopp dit. Der inne var det så mye å finne på, så mye uoppdaget og spennende. Leken kunne vare langt ut i sene kveldstimer, og glemt var avtaler om å komme hjem til riktig tid. Foreldrene våre var vel sjelden bekymret for oss, men det hendte nok rett som det var at vi fikk litt skjenn for at vi ikke kom hjem i tide. I skogen opplevde vi også etter hvert flere nærmøter med dyr og med fuglearter som vi ikke tidligere hadde sett. Dette vekket både interesse og nysgjerrighet, og snart begynte vi å sette opp fuglekasser som vi jevnlig inspiserte. I ettertid husker jeg ikke hvilke arter som bygde i kassene, men regner med at meisene her var i overvekt. Uansett gleden var stor, og vi var ikke så lite stolte av at arbeidet med kassene ga resultater.

 

Noen jeger har jeg aldri blitt. Det har nok sin naturlige forklaring med at i vår familie var det ingen tradisjon for det. Det er vel som oftest slik at jegere rekrutteres fra jegerfamilier, hvor jakt har vært drevet i generasjoner, og hvor jakthistorier ligger i veggene. Fiske derimot var noe som det stadig var snakk om, og det var spennende å høre om turer som både far og bestefar fortalte om. Det er underlig hvordan enkelte minner brenner seg fast, men min første fisketur er et slikt minne. Jeg kunne vel være 5-6 år gammel, og en kveld etter fjøsstellet så skulle far en tur ned til Vågåvatnet for å prøve fisken. Jeg kan godt huske at jeg måtte grine meg til denne turen, og heldigvis ga far etter og til slutt fikk jeg lov å være med. Mark gravde vi nede ved fjøsveggen, og ivrig var jeg med å la disse ned i en blikkboks. Den lange bambustrøa ble funnet frem fra inne på stabburet, og far tok denne i ene handa, og vi gikk nedover jordet, gjennom en gammel kjerreveg, og snart kunne vi se det grønne speilblanke vannet ligge nede i dalbunnen. Denne utsikten var helt overdådig vakker, og en liten guttepjokk undret seg stort over denne herligheten. Jeg kan huske at stien ned til vannet var både bratt og kronglette, men på en slik stor dag gjorde det ingen ting. Stolt som en hane fulgte jeg faren min på stien, slik nok mange gutter har fulgt sin far så mange ganger før opp gjennom tiden.

 

Om jeg var forundret over det store vannet på avstand, så ble jeg ikke mindre forundret da vi kom ned til det. Det virket jo så uendelig stort, og ute på vannet svømte noen ender bedagelig omkring. Det var som et lite eventyr det hele. Far gjorde klart utstyret, og kommanderte meg til å sette meg på en stor stein like bak ham og følge med. Jeg kan ennå se for meg far, der han tenner en røyk, trer marken på kroken, spytter på den og kaster uti. Endene blir forstyret i sin svømmetur, og tar til vingene og blir borte bak en odde lenger borte. Ellers er alt stille, verken jeg eller far sier noe, vi bare venter. Med ett rykker far i den lange bambusstanga, og en liten ørret blir slengt opp på land. Med store øyne og beundring ser jeg på ham, og kommer meg ned fra steinen og frem til den sprellende fisken. Den første fisken jeg hadde fått oppleve å se å bli tatt. Lite visste jeg den gang om hvor mange fisketurer jeg selv skulle ut på senere i livet, og hvor mange flotte stunder jeg skulle få. Kvelden gikk over i skumring, før vi pakket sakene sammen og bega oss på turen hjemover. I fiskevesken lå flere ørreter, og inne i mitt hode lå en stor opplevelse til bearbeiding.

 

Vel hjemme, sliten etter en lang og bratt heimtur, husker jeg at mor stekte fiskene, og at vi spiste dem på flatbrød. Sulten og fornøyd som jeg var, syntes jeg dette smakte helt himmelsk. Mens vi satt og spiste kunne far fortelle, at han og en kamerat, en gang mens de var guttunger, hadde tatt 84 røyer på samme plassen som vi hadde vært. 84 tenkte jeg, det er mye mer en jeg kan regne…    

 

Det var altså her i Vågå jeg vokste opp, og det var her jeg fikk oppleve naturens mangfold i tidlige gutteår. Opplevinger som bet seg fast, og som har ført til at interessen for natur og fugle- og dyreliv har fulgt meg siden. I slutten av 1990- tallet start Nordheradprosjektet opp. Jeg velger å nevne dette prosjektet spesielt, for her er det gjort et imponerende arbeid, og dette prosjektet kan stå som et stjerneeksempel på hvordan ting kan gjøres, både for å skape trivselskapende tiltak, og for å ta vare på det kanskje best bevarte kulturlandskapet i hele Norge. I tilegg har her et helt bygdefolk sett både betydningen og nødvendigheten av å ta vare på dette i nå- og fremtid. Alt arbeid er utført på dugnad av nevenyttige, engasjerte og ikke minst kunnskapsrike innbyggere som kort sagt elsker og er stolte av grenda si. Et imponerende nettverk av gamle stier er ryddet og merket, og disse går både gjennom kulturlandskapet, skog og opp til fjellet. I milevis ligger de der og bare venter på å bli benyttet. Ulvestigen er den mest kjente, denne er utgangspunktet for mange av de forskjellige turene, og går gjennom beiteland og frem til den kjente ulvegraven. Navnet ulvestigen sier sitt om at her var det flere ulverevir i sin tid, og det finnes flere historier om gråbeinens herjinger. Ulvegraven som ligger ved garden Aabakken, er kanskje den best bevarte i hele landet, og gir et godt inntrykk av hvordan ulven ble lurt inn i fella. Blant mange andre aktiviteter som er gjennomført, er det blitt utført registrering av kulturminner og gamle tomter/boplasser. Undersøkelser har vist at det bodde mennesker her allerede for 5000 år siden. Arbeidet til Norheradsprosjektet ble kronet med den nasjonale kulturlandskapsprisen for 2009, noe som er meget vel fortjent. Dette prosjektet er også en begynnelse. En begynnelse på en ny tankegang om bevaring av historie og viktige naturområder.

 

Nordherad er også et av de mest nedbørsfattige områdene som finnes. Det regner faktisk mindre her enn det gjør i flere ørkener rundt om i verden. Dette sammen med det kalkrike jordsmonnet, medfører at en lang rekke sjeldne plante- og insektarter, kan som få steder, oppleves nettopp her. Dette har myndighetene tatt konsekvensen av og opprettet to naturreservat, Vistehorten og Sandehorten naturreservat. Formålet med vernet for disse to, er å bevare et særpreget område med ekstremtørr kalkfuruskog, med sjeldne lavarter. Disse to reservatene kjenner jeg godt, og besøker dem ofte. Ikke noe rart kanskje i og med at jeg er oppvokst i dette området. Ikke bare derfor, men også fordi at både flora, insekt- og fugleliv her er helt spesielt. Det ekstreme klimaet gjør at flere sjeldne og spesialiserte insektarter finner livsgrunnlag, og nye billearter er funnet nettopp her. Området er også kjent for sin rikholdige flora, hvor flere sjeldne kalktrengende planter vokser som en av de få plassene i hele Europa. Det er heller ikke mange steder her til lands hvor du kan treffe på flere ulike hakkespettarter i et og samme område. Foruten de vanlige artene som flaggspett og svartspett, er vendehals, dvergspett, grønnspett, gråspett faste gjester. Hvitryggspett har også hekket her, men er ikke observert de siste ti årene, men arten kan dukke opp igjen. Hortulan er en annen sjelden fugl som har hekket i dette området. De senere årene har den blitt mer eller mindre borte, men det finnes ennå mulighet for at den kan vende tilbake til tidligere hekkeområder. Verneområdene ligger i de sørvendte bakkene på nordsida av Vågåvatnet. Dette er et referanseområde for Ottadalstypen av ekstremtørre kalkfuruskoger, og en av de viktigste lokalitetene med tørreng i Norge. Dette er voksested for spesielle og sjeldne lavarter, og en del av det gamle kulturlandskapet.

 

Jeg håper å se flere slike prosjekter rundt om i årene som kommer. Veien har Nordheringene gått opp, og viser at vern og bruk kan gå hand i hand selv i et utpreget jordbruksområde.

   

 

  

 

 

 

 

 

 

Alle sagn og eventyr har sin opprinnelse, og naturen rundt hos har nok bidratt sterkt til, at disse historiene har blitt til det de er i dag. Asbjørnsen og Moe samlet mange av disse eventyrene i sin tid, og jeg tipper at de hørte mange forskjellige varianter av hvert enkelt ettersom de forflyttet seg. Et eventyr gikk i sin spede begynnelse fra munn til munn, noe ble pålagt og annet glemt, derfor ville et eventyr hørt i Gudbrandsdalen høres helt annet ut i Hallingdal. Vi alle har jo hørt historien om fjæra som ble til ti høns. Men, på et eller annet tidspunkt startet eventyret, fra en eller annens munn, etter en eller annen opplevelse. Hva som var opphavet til hvert enkelt eventyr eller sagn er det helt umulig å si noe om i dag, men det er jo lov å la fantasien spinne litt rundt dette.

 

La oss ta oss en tur inn langt inn i skogen. Dette er en sen kveld lenge før både TV og radio og andre kommunikasjonsmidler har sett dagens lys. Sommeren er på hell, og de første mørke kveldene har begynt. Der inne ligger et stille tjern og speiler den mørke skogen og fullmånen oppe på himmelen. Et stykke ute i det lille tjernet stikker en tue opp fra vannet, og i skumringen kan dette være nok til å sette fantasien i sving. Tjernet inneholder også fisk, stor fisk! I det vi kommer ned til vannkanten vaker nettopp en av disse store fiskene helt inntil denne tua med et kjempeplask. Skjebnen vil det også slik at i samme øyeblikk som dette skjer skriker en trane på andre siden av vannet. Bare skriket til trana kan få blodet i årene til å fryse til is i slike omgivelser om du ikke er forberedt på det. Mørket virker skummelt på mange av oss, og mange har blitt skremt av mindre enn dette. Kanskje ble noen en gang skremt på nettopp denne måten, og fortalte videre til sine venner. Historien begynte å gå, og noen år senere hadde dette blitt til sagnet om Nøkken i tjernet. Noe har blitt lagt til, og annet ble unnlatt, slik tror jeg at mange historier har blitt til. Tuen i vannet, fisken som vaket og trana som skrek, ble til Nøkken som kom plaskende opp fra vannet og skrek <<nå kommer jeg og tar deg>>!

 

Mange fortelinger finnes om underjordiske og nisser av ulike slag. Dette er historier som stammer fra tidligere tider, den gang mennesket var i stand til å se og oppleve slike. Hvorfor sees ikke disse i dag? Jeg har ikke svaret på det, men har mine egne teorier om nettopp dette. For mennesker har sett slike, det er jeg ganske sikker på. Jeg har kjent troverdige mennesker som har fortalt slike historier, og det de fortalte virket slett ikke så unaturlig for min del. En spesiell historie var to gutter som møtte en grønnkledd liten nisselignende mann langs en gammel ferdselsvei i skogen en sommerdag. Guttene så på hverandre, men sa ikke noen ting. Begge var vel like overrasket og forbauset over det de så, og lurte på om de så syner. Den grønnkledde gikk sakte foran dem på kjerreveien, før han svingte inn bak noen trær. Guttene ble nysgjerrige og gikk etter, men samme hvor mye de lette, så de ikke mannen igjen. De fortalte ikke denne opplevelsen til noen på mange år – det var for uttrolig til at noen hadde villet trodd på dem. Hendelsen fant sted for over 70 år siden, i en annen tid. Den ene av de to lever ennå, og kanskje er dette noe av det siste vi mennesker har sett av de underjordiske?

Dette kunne også ha blitt til et sagn om historien kom ut, men slik gikk det ikke. De to hadde hendelsen for seg selv i mange år, og kom først frem i lyset etter medienes store inntog i sin tid. Da ble det andre ting enn sagn og eventyr som ble spennende.

 

I tidligere tider levde mennesket nærmere naturen, og benyttet seg av naturens ressurser. Det var knapt på det meste, så å høste av det naturen hadde å by på, var både selvfølgelig og nødvendig. Jakt og fiske, bær fra skogen og seterdrift var nødvendige tilskudd for å få endene til møtes og for å sikre mat til seg og sine. Derfor kjente de også naturen. I dag lever vi i et stressende og materialistisk samfunn hvor slike ting ikke lengre er nødvendig for å overleve. Jakt og fiske drives mest for sportens skyld, og bærplukking gjør vi kun for å ha noe spesielt på bordet. Seterdriften er snart helt borte, men heldigvis finnes ennå noen som ser nytten og inntektsgrunnlag i nettopp dette, gjennom blant annet turisme og ”stuttreist mat”. Dette er ikke bare viktig for tradisjonsbæring, men også for det unike kulturlandskapet som seterkveer gir. I dag omgir vi oss med kraftledninger som avgir stråling og høyfrekvente lyder. Vi omgir oss med radiobølger, støy og forutrensinger. Og sist men ikke minst naturen er ikke lengre så uberørt som før. De underjordiske liker kanskje ikke dette, og kanskje er de mer følsomme for den slags påvirkning. Kanskje er det slik at mennesket i dag ikke har evnen til å se de heller. Uansett så skal vi ikke le, eller dømme de gamle historiene, de stammer fra en annen tid hvor de kjente naturen, og hvor de levde med og ikke bare av den. Jeg liker ordene: det finnes mer mellom himmel og jord…

 

Vi har sett litt på hvordan sagn kan bli til. Eventyrene derimot tror jeg stammer fra ren oppdiktning, og dette fordi jeg selv har skrevet flere slike. Likevel så må man få inspirasjon og tankene inn i rette baner. Eventyret om Lillerev rumpeløs og den kloke stubbugla er et slik. Ideen til dette fikk jeg en på en lang tur inne i skogen en sommerdag. Inne i en lysning i skogen gikk jeg meg på en gammel nedråtten bjørkestamme, mosen hadde fått gått tak innenfor barken, og et løv satt på den ene siden. Bare et lite bjørkelauv til skulle til for å få uglen komplett. Jeg har et eget øye for slike trollske og merkelige figurer som jeg finner inne i skogen, og samlingen inneholder vel i dag hundrevis av slike foto. I ledige stunder, og når jeg finner inspirasjon, kan jeg sette meg ned og skrive fortellinger om disse skapningene, og det har ikke blitt så få slike heller opp gjennom årene. Ikke bare er dette moro, men det skjerper sansene også. Men tilbake til uglen. Jeg satte meg ned for en liten rast ved siden av stubben, og koste meg med stillheten og fant frem turboka. Like bortenfor lå en liten helling, og innunder en gammel rot lå et gammelt revehi. Dette var nok til å sette fantasien i sving.

 

Da jeg satt ved denne ”stubbuglen” denne sommerkvelden begynte tankene og spinne, og de første ideene til en ny historie, eller eventyr begynte å ta form. De første stikkordene og setningene ble notert ned i turboka til senere bruk. Noen uker senere var et nytt eventyr skapt, på samme måte som kanskje mange av våre kjære folkeeventyr ble til i sin tid. Eventyret om Lillerev Rumpeløs og den kloke stubbugla hadde sett dagens lys:

 

 

 

 

LILLEREV RUMPELØS OG DEN KLOKE STUBBUGLA.

 

Det var en gang en revefamilie, som bodde innunder en stor fururot inne i skogen. Det var et par voksne rever i sammen med de fire ungene sine. I en slik familie skulle man tro at livet forløp i fred og uten problemer av noe slag, bortsett fra å skaffe nok mat til seg selv og ungene. I denne familien var det derimot ikke slik. En av reveungene var mye mindre enn de andre, og stadig stod han sist i køen når det var mat å få. Denne reveungen manglet den hvite dusken på halen, og helt siden fødselen av, hadde han blitt ertet for det av de andre søsknene sine. Aldri fikk han være med å leke, og alltid måtte han stille sist i køen når foreldrene kom med mat, og slik hadde det også vært den gangen de fikk melk av moren. I naturen er det slik at det er den sterkestes rett som rår. Derfor ble da også denne revungen mindre enn de andre. Mange ganger lå den lille revungen i åpningen av hiet, og såg på at de andre lekte seg utenfor. Noen ganger ble han så ivrig at han prøvde å komme seg med i leken, men hver gang jaget de andre ham bort.

<<Du som ikke har ordentlig hale kan ikke være med>>, sa de, og kalte ham for Lillerev Rumpeløs.

 

Lillerev ble gående ensom, når han var utenfor hiet. Dagen gikk med til å leke seg med insekter som humler og sommerfugler som han prøvde å fange. En dag gikk Lillerev lengre bort fra hiet enn han pleide. Det var en fin rød sommerfugl, som lokket ham bort. Stadig i det øyeblikk han skulle til å fange den, fløy den videre, og snart var Lillerev nede i en helling ned mot en liten bekk. Rennende vann hadde han aldri før sett, og Lillerev ble nysgjerrig. Bekken bruste, og vannet rant over og rundt steiner, Lillerev syntes dette var spennende, og snart hoppet han like godt uti, og plasket og lekte seg i vannet. Etter hvert oppdaget han en frosk som han ble svært opptatt av, og denne ville han prøve å få tak i. Kanskje er den spisende, tenkte han. Frosken derimot ante nok uråd, og tok et par raske byks og forsvant inn i sivet på andre siden og ble borte.

<<Hva driver du med?>>, stemmen kom fra sted like bak ham.

Lillerev snudde seg, og såg en liten grevlingunge som hadde kommet ned til bekken.

<<Ikke så mye leker meg bare>>, svarte han.

<<Kan jeg få være med>>, spurte grevlingen ivrig.

<<Du kan vel det>>, sa Lillerev.

 

Det var på denne måten at Lillerev fikk sin første lekekamerat. Hver eneste dag, møttes de to vennene nede ved bekken tidlig om morgen, og de lekte sammen hele dagen, helt til solen gikk ned. Den lille grevlingen gikk alltid og rotet med snuten nede i skogbunnen, og Lillerev begynte å kalle ham for Snuse. De hadde det så trivelig at etter hvert så glemte han å være lei seg for at de andre søsknene hans ikke ville leke sammen med ham.

 

En dag, da de to vennene satt nede ved bekken slik de pleide, fortalte Lillerev hele historien sin. Om søsknene som ikke ville leke med ham, og om den hvite dusken i halen som ikke var der. Snuse syntes synd på kameraten sin, og fortalte at han gjerne kunne være broren hans, for han hadde heller ingen søsken, han var enebarn.

<<Bry deg ikke om dem du, du har jo meg vet du>>, sa han, og puffet til Lillerev kameratslig med snuten.

Lillerev kjente tårene presset seg frem, så glad ble han for Snuses trøstende ord.

 

Det var en tidlig morgen, og Lillerev hadde sittet en god stund allerede på møteplassen nede ved bekken. Snuse var senere ute i dag enn det han pleide. Plutselig hørte han noen rop fra andre siden.

<<Lillerev!, Lillerev!>>, Snuste ropte, og kom løpende.

<<Hva er det?>>, svarte han.

<<Jeg har løsningen>>

<<Løsningen på hva>>, sa Lillerev.

<<På halen din>>, sa Snuse <<Hva ellers?>>

<<Nå må du bare roe deg ned, og fortelle hva du mener>>, sa han.

 

De to vennene satte seg ned i gresset, og grevlingen begynte å fortelle.

Kvelden før hadde familien hans hatt besøk av bestefaren til Snuse, en klok gammel grevling. Mens de hadde sittet og snakket om kvelden hadde bestefaren fortalt om den kloke stubbugla som holdt til på den andre siden av skogen. Denne ugla hadde reddet bestemoren til Snuse, en gang hun hadde blitt bit av huggorm, da hun var ute etter mat til de små. Stubbugla hadde gitt råd, og noen få dager senere var bestemor på føttene igjen.

<< Det var da jeg tenkte>>, fortalte grevlingen videre << at kanskje hun har råd mot halen din også.>>

<< I morgen skal vi tidlig opp, for da drar vi til ugla>>, sa Snuse.

De to vennene ble enige om dette, og de bestemte seg for å gå tidlig til ro denne kvelden.

 

Det var ikke noen ufarlig tur de to små vennene bega seg ut på i grålysningen dagen etter. For å komme seg over til den andre siden av skogen, måtte de over flere dype skar, og over to farlige myrer. I tillegg til dette så lurte det både ulv og bjørn inne i skogen. De gikk hele dagen, og i kveldinga, da de var kommer slik om lag halvveis på reisen, fant de tiden inne til å gå til ro. Dagen hadde gått over all forventning uten noen problemer av noe slag. Snuse hadde riktignok holdt på å falle ned fra en stor berghylle i det de skulle klatre over, men Lillerev hadde fått tak i halen hans, og fått dratt ham opp igjen. Inne mellom to steiner fant de en liten hule de ville overnatte i, denne var godt skjult bak et tett buskas, og de to vennene følte seg trygge, og la seg til for å sove.

 

I mørke nattetimer, er det mange rare skygger og lyder i skogen. Skygger og lyder som mange har blitt skremt av. Lillerev og Snuse var vant til disse, og var ikke urolige. Litt ut på natten en gang, våknet de av en lyd de likevel ikke syntes noe særlig om. Like i nærheten kunne de høre en ulv hyle. De krøp tettere sammen, og bare håpet at ulven ikke fikk teften av dem. De kunne høre ulvene tusle rundt i skogen like utenfor hulen, livende redde lå de musestille, og bare håpet at de ikke ble oppdaget. Tett omslynget, redde som de var, sovnet de igjen.

 

Det var langt på dag, og ulvene hadde de ikke sett mer til. De hadde hørt de velkjente uhu – uhu lydene til ugla på lang avstand, og de visste dermed at hun var hjemme. Det kunne ikke være langt igjen nå. De to hadde utsett seg for stor fare med å ta denne lange turen gjennom den farlige skogen, men hva gjør man ikke for vennskapet, og for hverandre. Neste gang kunne det være grevlingen som trengte hjelp, og da måtte kanskje reven stille opp for ham. Sånn er virkelig vennskap.

 

På en liten lysning i skogkanten, kunne de se stubbugla, sitte på bakken. Fremfor henne stod ei elgku med kalven sin. På avstand kunne de se ugla vifte med vingene, og at hun gikk frem og tilbake og tydeligvis forklarte elgen noe. Til slutt snudde elgkua seg, og sammen med kalven gikk de innover i skogen igjen. Det var tydelig at det var flere enn Lillerev, som søkte råd hos ugla denne dagen. Da elgkua hadde gått, tok Lillerev mot til seg og gikk bort til plassen hvor ugla tok i mot. Snuse holdt seg på avstand, men fulgte reven et godt stykke på veien, før den satte seg ned i gresset for å vente.

<<Hva kan jeg hjelpe deg med da lille rev?>>, spurte ugla, etter at hun både vel og lenge hadde studert den neste gjesten.

<<Du må ta deg god tid, og fortelle alt ned til minste detalj, så skal jeg se om jeg kan hjelpe deg>>, sa hun.

Lillerev satte seg ned, og begynte å fortelle. Han fortalte om hvordan søsknene hans behandlet ham, om den hvite dusken som manglet på halen, om Snuse som han hadde truffet nede ved bekken og den lange farlige reisen gjennom skogen.

<<Nå tror jeg at jeg har fortalt det meste>>, sa Lillerev og trakk pusten.

Ugla bruste med fjærene, og spankulerte frem og tilbake på den lille sletten.

<<Nei, denne saken må jeg virkelig få tenke på>>, sa hun og forsvant ned i hulen sin.

 

Ugla vart borte lenge. Lillerev hadde nesten mistet troen på at hun skulle komme ut igjen, da ugla langt om lenge dukket opp igjen.

Ugla gikk bort til en trestubbe som stod ved siden av lysningen, og trakk frem en lapp fra innunder den ene vingen sin. Hun kremtet et par ganger, for å renske stemmen, og så leste hun:

 

<<På bondens gård,

Flere bøtter står.

I bøttene melk fra geit og fra ku

Dypp halen i bøtta du.

Men vokt deg vel

I den sene kveld.

Bondens vrede,

Kan stoppe din glede,

Og for all del - dra alene!>>

 

Ugla forsvant ned i hullet sitt igjen, og ble borte.

 

Lillerev og Snuse var glade for det rådet ugla hatt det gitt dem, og la en mus de hadde fanget igjen til ugla som takk for hjelpen. I det de var i ferd med å forlate stedet, kom ugla til syne i huleåpningen sin igjen.

<<Jeg vil være der, og se til at alt er klart når du kommer. Når du hører tre ul fra meg kan du bare gå inn i melkebua hos bonden>>, sa ugla.

Ugla fortalte videre at dette måtte skje om tre kvelder, for da var det fullmåne. Om han ikke rakk frem til da, ville ikke rådet virke.

<<Nå får dere starte på turen hjem, og pass dere, for dere har ingen tid til noen forsinkelser på veien>>, sa ugla og forsvant ned i hullet igjen.

Lillerev øynet et håp for at han nå endelig skulle få skaffet seg hvit haledusk, og var lett til sinns, da han forlot den kloke stubbuglas område.

<<Nå må vi bare komme oss trygt hjem>>, sa Snuse, <<så kommer dette til å gå bra.>>

<<Vi får håpe det>>, sa reven, og så beundrende på den trofaste vennen sin.

 

 

Sent om kvelden, to dager senere, var de hjemme, slitne og utmattede. De tok farvel nede ved bekken, og Snuse gikk hjem til foreldrene sine, og Lillerev hjem til hiet. Da Lillerev kom hjem, var det stille. Alle de andre hadde gått til ro for natten. Den eneste plassen som var ledige inne i det mørke hiet, var den vante plassen like innenfor åpningen. Den plassen som var aller kaldest, med den sure trekken fra åpningen. Alltid hadde det vært slik, at dette var plassen hans. Du får ligge ytterst du som er rumpeløs, var det alltid noen av søsknene hans som sa.

 

Den store dagen hadde kommet. Solen skinte fra en skyfri himmel, og det var en skikkelig varm sommerdag. Fuglene sang, og gresshoppene spilte nede ved bekken denne tidlige morgenen. Frosken satt på sin vante plass, oppe på en liten steinhelle, som rakk litt utover kanten av bekken. Snuse hadde sittet og fulgt med frosken, mens han ventet på Lillerev denne morgenen. Ettersom ukene hadde gått siden han traff Lillerev for første gang, hadde de mange ganger prøvd å fange frosken. Etter vært hadde dette utviklet seg til en lek, uten noe alvor, og en lek som også frosken deltok i. Han hadde blitt en venn han også ettersom tiden gikk.

<<Kvekk, kvekk, kommer ikke Lillerev i dag?>>, spurte han omsider.

I det samme hørte de noen lyder fra den lille stien, og der var Lillerev.

Han gjespet.

<<Jeg var så trøtt i dag>>, sa han.

Hele dagen satt de tre, og snakket om det som skulle skje i kveldinga. Alle tre var skjønt enige om, at så lenge ugla var på plass og passet på, kunne ingenting gå galt. Det var det eneste usikre momentet de tre kunne se, at ugla virkelig var der.

<<Tenk om hun ikke er der>>, sa Lillerev, <<da går jeg bare hjem>>

<<Det gjør du ikke!>>, sa Snuse

<<Jo det gjør jeg!>>, sa Lillerev bestemt.

<<Nei det gjør du ikke, og den kloke subbugla kan du stole på. Hun er der skal du se. Når bestefaren min snakker godt om noen, så er det slik at de er til å stole på. Basta!>>

Grevlingen ville ikke diskutere den saken noe mer.

<<Går bra, går bra>>, kvekket frosken, og hoppet inn i sivet og ble borte.

 

Lillerev lå i skogkanten, og tittet ned på gården nedenfor. På tunet kunne han se en innhengning full av høner. Han slikket seg om munnen. Dette hadde vært et herremåltid for en sulten rev, men i kveld hadde han andre planer. Ennå hadde han ikke hørt noe rop fra ugla, om at veien var klar. Han ventet. Mens han lå der i gresset, og blikket hans gled undersøkende over gårdsplassen nedenfor, gikk tankene til de to vennene nede ved bekken. Skal tro om de tenker på meg nå, tenkte han. Tankene ble brutt, av tre uhu – uhu rop nede fra gårdstunet. Ugla var på plass, og varslet om at nå kunne han begi seg i vei nedover. Forsiktig og urolig av spenning, snek han seg over det lille jordet og frem til låven. Ikke en lyd var å høre, bare et nytt lite forsiktig uhu, fra ugla, liksom for å bekrefte at alt var i orden. Lillerev snek seg videre langs låven, frem til tunet og videre frem til melkebua som lå like inntil fjøsveggen på den andre siden.

 

Døra inn til melkebua var stengt av en hake mitt oppe på døra. Lillerev reiste seg opp på bakbeina, støttet fremlabbene mot døra, og fikk lirket haken av med snuten. Døra fikk en liten gløtt. Lillerev satte den ene framlabben inn i dørsprekken, og åpnet. Det knirket noe helt forferdelig i hengslene, i det døra sakte gikk opp. Han stivnet til, og bare ventet på at noe skulle skje. Han ventet, forsikret seg om at alt fortsatt var rolig, før han gikk inn.

 

Inne i melkebua, langs den ene veggen, stod det flere melkespann på en rekke. Oppe på disse lå en lang treplanke, og dekte åpningene, slik at ikke fluer, insekter og andre ufyseligheter kom opp i melka. Lillerev snuste, liksom for å finne ut hvilket av spannene som var best å dyppe rumpa nedi. Han hoppet opp på rekken av melkespann. Det han derimot ikke la merke til, var at på den enden han hoppet opp, manglet det et spann. Dette gjorde at da Lillerev hoppet oppå, vippet planken opp og datt ned på gulvet. Lillerev fikk panikk, duppet halen nedi et av spannene, og i forfjamselsen veltet flere av spannene. Det ble et leven uten like.

En hund begynte å gjø! Han stivnet til av redsel.

 

Ute på tunet oppe i det store tuntreet, i måneskinnet, satt ugla og fulgte årvåkent med.

Hun kunne høre bråket fra bua, og se hunden som stod bundet til trappen inn til bondens hus, våkne og begynne å gjø. Hunden rev og slett i tauet, og plutselig klarte den å komme seg løs, og satte av sted i retning av melkebua. Her trengs hjelp, tenkte ugla, slo med vingene, og gikk til luftangrep på den illsinte hunden. Hunden ble overrumplet av det overraskende angrepet, og ble mer opptatt av ugla, enn lydene fra melkebua. Ugla satte seg ned på bakken et stykke fremfor hunden, og lot som den var skadet. Hver gang hunden nærmet seg fløy ugla en ny stubb, og på den måten fikk ugla lokket hunden ut av gårdsplassen.

 

Av alt levenet ute på gårdsplassen, hadde bonden våknet. Med gevær i handa stod han på trappa for å få oversikt over hva det var som foregikk. Rovdyr hadde han hatt besøk av på nattetid før.

 

Inne i melkebua stod Lillerev, og funderte på han nå skulle gjøre. Inne i melkebua kunne han ikke bli, og ute på gårdsplassen var det enda verre. Han var redd for hunden, og alle de andre lydene han hørte der ute nå. Ugla, som ikke hadde sett bonden og fått lokket hunden langt av lei, satte seg på et gjerde lengst nede på jordet, og ga sitt lydsignal om at alt var klart for reven. Lillerev smatt fort ut av døra, og ut på tunet.

<<Der er du din reverakker>>, skrek bonden.

<<Dette er siste gangen du er her på gården og stjeler høner>>, raste han

Stjeler høner du, tenkte Lillerev. Det var da ikke derfor han var her. Bonden raste og skjelte, så han tenkte med seg selv, at det var nok ikke bonden særlig interessert i å høre om, så han satte av sted det forteste han kunne. Han løp ned langs låven, og ut på det åpne jordet. Det smalt fra bondens gevær, og en kule smalt ned i bakken bare noen få meter unna ham. Hadde det vært på lyse dagen, og bonden hadde sett bedre, så hadde nok eventyret sluttet her. Lillerev sprang, kom bort til gjerdet inn mot skogen, og hoppet over dette i ett byks, og kom seg i sikkerhet. Andpusten, og nesten død av utmattelse la han seg til under en stor gran og sovnet.

 

Dagen etter våknet Lillerev av en maur som bet ham på snuten. Lillerev dro poten over snuten sin og snøftet. Det var ikke bare en maur som satt på ham, men en hel hær. Det kravlet maur på ham alle steder. Han spratt opp, og frem fra gjemmestedet. Årsaken til all mauren, var en maurtue som lå like ved siden av den store grana han hadde ligget under. Lillerev begynte å renske pelsen sin, han startet med hodet, fremlabbene og skulle til med bakbeina, da han fikk øye på halen sin. Halve halen var hvit! Ingen rev i hele skogen kunne ha så stor hvit dusk på halen sin. Lillerev ble stolt. Han pusset av seg de siste maurene, og ga seg i vei hjemover.

 

Revemamma kunne se Lillerev komme nedover til hiet. Tidlig om morgen hadde hun blitt fortalt om hva som hadde hendt oppe på gården hos bonden kvelden før, av en kråke, som hadde hørt det av en hare. Revemamma hadde blitt bekymret over det hun hørte, og hadde sendt revepappa ut i skogen for å lete etter ham. Langt om lenge hadde revepappa, kommet tilbake, uten at han verken hadde sett eller hørt noe til Lillerev. Stakkars lille gutten min, tenkte hun, hva har du rotet deg opp i nå da. Det var da mamma var på tur ut i skogen, for å lete, at Lillerev dukket opp. Hun kunne se den lille gutten sin komme nedover, med rumpa rettet høyt opp i været. På lang avstand kunne hun se den flotte store hvite haledusken. Mamma var rørt til tårer, Lillerev glad for endelig å være hjemme igjen og i bakgrunnen stod en stolt far, og beundret den flotte sønnen sin. Søsknene kom plutselig dukkende opp de også.

<<Lillerev Rumpeløs, er tilbake. Lillerev Rum…>> , de skrek i munnen på hverandre, og skulle til å erte ham igjen, da de fikk øye på halen. De stirret på hverandre, så på Lillerev, og så på hverandre igjen. Så ble det stille, og de lusket bort.

Lillerev la seg utenfor hiet for hvile, slik han hadde pleiet å ligge før, mens han så på søsknene mens de lekte. En lek han aldri fikk være med på. Mens han lå der og døste, kom de skamfulle lurende mot ham.

<<Vil du være med å leke?>>, spurte de.

<< Vi leker sisten, det er morsomt.>>

Lillerev reiste seg.

<<I morgen kanskje, i dag har jeg ikke tid. Nede ved bekken har jeg to venner, som har ventet på meg så altfor lenge allerede>>

Lillerev gikk, og de tre søsknene måtte leke alene i dag også.

Fra den dagen var det ingen som kalte Lillerev for Lillerev Rumpeløs.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mange år og mange fisketurer, etter min første fisketur sammen med faren min, og mange erfaringer senere, har jeg funnet mine egne fiskemåter og fiskeplasser. En av disse fiskeplassene er et avsidesliggende tjern langt inne på snaufjellet. Dette tjernet oppdaget jeg ved en ren tilfeldighet en gang jeg var på fototur inne i fjellet. En langstrakt smal myr endte mellom to små høydedrag, der et lite tjern liksom lå innestengt, og vernet av store steiner rundt det hele. Midt ute i tjernet stakk også flere store steiner opp, og dette var tydeligvis et godt utkikspunkt for et grønnstilk par som hadde funnet sitt hjem nettopp her. De holdt et svare leven, mens de rastløst fløy frem og tilbake fra disse steinene, og over til andre siden av tjernet. Reiret kunne jeg ikke få øye på, men et eller annet sted mellom steinene og gresset på andre siden, lå nok noen små nøster og ventet på mat fra noen pliktoppfyllende foreldre.

Fuglene fulgte intenst med mens jeg lette etter en egnet rasteplass nede ved vannkanten. De små og store steinene rundt hele tjernet gjorde det vanskelig å ta seg frem, og å finne en trivelig plass. Jeg bestemte meg derfor for å gå opp høyden på sørsiden igjen for å få et overblikk. Overfor steinura kunne jeg nå se hele tjernet, og jeg anslår størrelsen til å være ca. 600 - 700 m2. På vestsiden ser jeg at en liten sildrebekk renner inn, og her er en liten gresslette på noen få kvadrat. Noen meter bortenfor denne igjen renner en annen bekk ut av tjernet, rundt kollen jeg står på, og ned i en elv noen hundre meter nedenfor. Jeg går ned igjen fra kollen, og tar sikte på den lille gressbanken.

 

Grønnstilkparet var fortsatt litt i villrede i det jeg hadde fått satt meg vel til rette i ly innunder en stein med termosen og nistepakka. Etter hvert slo fuglene seg til ro, og tok til igjen med sine familiære sysler. De anså meg vel ikke som noen stor trussel lengre. Det var mens jeg satt her og så utover det klare speilblanke vannet at blodet med et begynte å bruse. En sort skygge gled sakte over bunnen noen få meter fra meg. Det kunne nå vel ikke være? Jeg holdt på å sette kaffen i halsen, om denne skyggen var det jeg trodde det var, så var det storfisk i dette litt bortgjemte tjernet. Jeg satt musestille og uten å røre meg i håp om få et glimt til av fisken. Tiden gikk, men skyggen på grunna fremfor meg dukket ikke opp igjen. Alt var stille, og jeg var i ferd med å pakke, og begi meg på vei ned til bilen igjen, da jeg oppdaget et vak midt ute på vannet. Dette var et mindre vak, og kunne ikke være samme fisken som jeg hadde sett litt før. Fiskefeberen begynte å rive i meg, og jeg kjente hjertet hamre i brystet, hendene ble klamme og iveren etter å prøve å lure selve ”skyggen” i tjernet fikk hver eneste nerve i helspenn. Det var derimot et problem. Fiskestanga hang igjen inne i garasjen hjemme!

 

En ny fiskeplass var funnet, og denne oppdagelsen måtte bare utforskes litt nærmere. Jeg begynte med å se på den lille bekken som rant inn i tjernet. Jeg fulgte bekken en stykke oppover, og kunne etter hvert konstatere at denne nok stammet fra noen store myrer lenger inne på flyene, for flere tjern eller vann kunne jeg ikke se, og etter nøye undersøkelser på kartet stemte dette. Bekken var smal, og flere steder kunne jeg bare skreve over den. Derimot var den mange steder overraskende dyp. Bunnen var dekket med småstein og grus i nederste delen, og fungerte nok dermed godt som gyteplass for fisken. På veien hjemover la jeg veien langs utløpsbekken, og denne var nesten identisk, riktignok litt villere av seg der den søkte ned til elven i den lille dalbunnen. Mens jeg gikk funderte jeg på hvordan fisken hadde kommet seg inn i tjernet. Vel bekken var ikke villere enn at fisk kunne gå opp fra elven under gytingen, for så å gå helt opp og slå seg til i tjernet. En annen teori er selvfølgelig at en eller annen en gang har satt ut fisk der. Jo mer jeg studerte og funderte, så trodde jeg mest på min første teori. Kanskje fordi dette er naturens egen måte å spre arter på. Allerede da jeg satt i bilen halvannen time senere hadde jeg planen klar for mitt neste besøk ved tjernet.

 

Det skulle gå mye lengre tid enn det jeg hadde planlagt før jeg kom meg tilbake til tjernet. Faktisk skulle det gå nesten et helt år. En dag i første ferieuken stod derimot sekken klar, og fiskestangen klargjort for den store generalprøven på min nye fiskeplass. Noen timer senere gikk jeg igjen langs bekken på vei opp mot tjernet. Jeg hadde gått denne turen så mange ganger i tankene mine, at det føltes ikke som om det var et år siden sist jeg var her. Inntrykkene fra den gang og skyggen i vannet lå fastbrent på netthinnen. Skyggen som hadde gitt meg både drømmer om natten, og dagdrømmer svømte nok ganske sikkert enda omkring i vannet ubekymret over faren som var på vei. I alle fall så håpet jeg det. Jeg gikk forsiktig den siste stubben inn mot tjernet, og prøvde så godt jeg kunne og holde silhuetten min skjult for fisken. Erfaringsmessig er dette svært viktig i slike små fjellvann hvor vannet er så klart. Innunder den store steinen hvor innløpsbekken renner inn, satte jeg meg igjen ned for å observere. En liten flau vind lagde krusinger over hele vannflaten, og noe vak eller andre livstegn var ikke å se. Jeg begynte å se meg om etter fine fiskeplasser, men finner ikke mange slike. Utover i vannet stod mange steiner opp, og i tillegg så anså jeg det som vanskelig å komme meg usett tett nok inntil for å få til gode kast. Jeg bestemte meg derfor å prøve fra den siden jeg befant meg på. På denne siden var jo også både innløpet og utløpet i tjernet, og det er som regel gode fiskeplasser. Et lite problem var en stor stein som stakk opp av vannet ca. 10 meter fra land, men likevel anså jeg dette som beste plassen. Jeg klargjorde stangen, og valget falt på en liten blank meppsspinner med røde fjær over kroken. En klassiker, og ikke særlig originalt, men ofte er det enkle det beste.

 

Sviiiisssj! Snøret renner ut av snella, og spinneren går i en fin bue utover vannet. Passerer steinen i god margin, og lander med et lite dumpt plask noen få meter utenfor den store steinen. Jeg får knapt begynt å sveive før det hugger til. Igjen griner det i snella i det fisken ruste utover. Før jeg nesten i det hele tatt hadde fått begynt å fiske, satt det nå en stor fisk på kroken, og overraskelsen var så stor at jeg holdt på å slippe stanga. Fisken stoppet opp, spratt opp i vassflata og gikk ned mot bunnen igjen. Stanga stod i helspenn, og hver eneste nerve i hele kroppen min gjorde det samme. Det lille blikket jeg fikk av fisken i det den var oppe var ikke til å ta feil av, dette var en pen fisk. Jeg begynte å presse forsiktig, og sakte men sikkert ga fisken etter meter for meter. Like ved siden av steinen ruste den litt til siden og smatt bakom. De bønnene som nå glapp ut mellom leppene mine skal jeg spare dere lesere for. Fisken stod bom fast, og jeg var redd for å presse for hardt, og jeg var redd for at fisken skulle ruse ut igjen nå som senen gnagde mot steinen. Altfor mange ganger før hadde jeg hørt om slike historier der storfisken glipper, og jeg hadde ikke den aller minste lyst til å bli en del av en slik historie. Jeg bestemte meg for å prøve å forflytte meg litt til siden, slik at jeg fikk en bedre vinkel på fisken. Sakte beveget jeg meg i retning av utløpsbekken, ballanserende på ujevne steiner, mens jeg presset så godt jeg kunne for at fisken ikke skulle få slakk på senen. Plutselig begynner fisken å gi etter igjen, og glir sakte men sikkert forbi steinen og inn på grunna mellom de to bekkene. Den gule blinkende buken lyser mot meg, og jeg får dratt den inn mellom steinene. 1,2 kg viste den seg senere å være. En virkelig pen høyfjellsørret.

 

Innunder steinen min smakte kaffen virkelig godt etter denne opplevelsen, det er i slike stunder livet virkelig er godt å leve. Dagen begynte å gå over til kveld da jeg pakket utstyret, og ga meg i vei hjemover. En ørret til på halvkiloen lå i ryggsekken, og jeg var fornøyd med min debut i tjernet. Et slikt tjern inneholder ikke all verdens med fisk heller, så jeg syntes det var fornuftig å gi seg. Godt på vei ned til bilen igjen møtte jeg to karer nede ved elven. De så fiskestanga som stakk opp av ryggsekken, og lurte på om jeg hadde fått noe. Stolt viste jeg frem fangsten, og de syntes det var overraskende stor fisk i elven. Lite viste de hvor fisken stammet fra, og ikke hadde jeg noe behov for å fortelle det heller.

 

Etter denne turen har det for meg blitt en tradisjon og dra til dette tjernet en gang i løpet av ferien min. Dette gir meg en egen ro, og ikke minst spenning. Det blir med kun den ene gangen i året, for jeg synes at dette kan få være et sted for drømmene og for storfisken som lever der. Sjelden eller aldri blir det med mer en 2-3 fisker hjem, og størrelsen ligger på halvkiloen til kiloen. Drømmene ja, ”skyggen” den har jeg ikke sett mer til, men kanskje svømmer den ennå rundt og rundt i sitt eget lille paradis langt der inne i fjellheimen.  

 

 

Når fiskere treffes langs elv og vann, eller i sosiale lag, begynner praten lett å gå. Alle skal fortelle om fangsten, om stor fisken som glapp eller andre ting de har opplevd på turene sine. Fiskeskrøner er et velkjent fenomen, og særlig i lystige lag litt ut på kvelden, blir skrønene verre og verre. En fisker jeg kjenner heter Kåre, og er kanskje den verste av dem alle. Ikke bare er han god til å fortelle, men samtidig bruker han hele kroppen bare for å understreke poengene. En gang fortalte han om storfisken i Skogtjernet:

<<Inne i skogen, på et sted jeg ikke vil si hvor er, ligger det et lite tjern. Dette var før krigen eid av en bonde som hette Sørensen. Det var en skikkelig grinebiter av en fyr. På den tiden var det mye fisk i dette lille tjernet, og mattilgangen hos folk flest var dårlig. Tjernet lå langt inne i skogen, og langt fra bondens gård, og dermed var Sørensen plaget av mye tjuvfiske. Dette irriterte bonden, selv om han selv ikke likte fisk eller likte å fiske. Han bestemte seg derfor for å tømme vannet for fisk, slik at tjuvfiskerne skulle slutte. Det var for godt dem, syntes han.

I flere uker holdt han på å fiske med finmaskete garn, helt til det ikke var flere fisker å få. Han hadde tømt det lille tjernet. Fiskene han tok opp, tok han og grov ned like ved tjernet, slik at alle skulle se hva han hadde gjort. Derfor ble det da også fort kjent at vannet var tomt.

Så var det en gang i fjor høst, jeg ble med kjerringa inn i skogen for å plukke tyttebær. I de seneste årene har det blitt anlagt en skogsvei innover, og denne går like forbi dette tjernet. Vi kjørte bil innover så langt vi kom, og gikk videre innover mens vi plukket bær. Så vart det nå engang slik, at vi havnet borte ved dette tjernet, og der satte vi oss ned for å spise. Nede i sekken hadde jeg et fiskesnøre og noen kroker liggende, og jeg tenkte at det hadde nå vært artig å prøve mens jeg først var der. Om folk sier tjernet er tomt, så kan man jo aldri vite, sa jeg til kjerringa. Jeg gikk og fant meg en lang selje, som jeg kvistet, og festet snøret og krok på. Noen marker fant jeg langt om lenge under noen steiner, og jeg agnet og kastet uti. Kjerringa var allerede i gang med plukkinga igjen, og jeg gikk etter. Stanga kunne jo stå en stund, tenkte jeg.

Mens vi gikk der og plukket, hørte jeg plutselig et voldsomt plask nede fra tjernet. Jeg tittet nedover, og kunne se at her var det fisk på ferde. Jeg løp nedover det forteste jeg kunne, og det var i grevens tid, for fisken var i ferd med å dra hele stanga ut i vannet. Jeg fikk tak i den og holdt fast. Det var storfisk! Fisken rev og slet, og var så sterk at det var på nære nippet at jeg ikke slapp stanga. Så sterk var den. Men som den erfarne fiskeren jeg er, tror dere jeg ga opp? Å nei da! Jeg stod vel sånn og holdt den bortimot en time, før den ble så sliten at den begynte å gi seg, og jeg dro den sakte mot land. Det var da den kom opp til vannkanten, og opp på land, jeg fikk meg en skikkelig støkk i livet. Fisken hadde ben å gå på, og med det samme jeg fikk den opp på land kom den springende mot meg og gikk til angrep. Det var en skikkelig fæl skapning av en fisk. Kroken løsnet fra kjeven på den, og den fikk dermed fritt spillerom der oppe på land. Jeg som er gammel, og skrøpelig i beina hadde ikke en sjanse mot den skrekkelige fisken. Den utstøtte noen hese rop, og var klar til å kaste seg over meg, da kjerringa kom unnsettende til. Med det samme fisken åpnet gapet, og var klar til å bite til, kastet hun en diger stein inn i kjeften på den. Fisken bet til så tennene knaket. Dette likte den slett ikke, han fikk vel vondt i tennene, og stupte seg hodestups ned i vannet igjen.

Huff dette var nære på kjerring, sa jeg. Du kom da til nytte en dag du også.>>

Vi lo alle sammen, maken til skrøne var det lenge siden vi sist hørte.

<< Ja dere kan le dere, men tjernet er ikke tomt, det er i alle fall en fisk der.>>, sa Kåre

<<Spør kjerringa!>>

 

  

 

 

 

               

 

 

    

Tanker fra en morgenstund

 

Den lange lyse sommernatta er over, og en ny dag er i emning. De første solstrålene kaster sin gyllne rødgule farge over de høyeste fjelltoppene, og sakte men sikkert våkner naturen til liv. En småspovehann har vært på vingene en god stund allerede. I det jeg pakket ned fiskeutstyret nede ved elven for en drøy halvtime siden, våknet han opp fra sitt nattleie. Nå var han i full vigør, og skrek av full hals på myra nedenfor kollen der jeg satt og ventet på soloppgangen. Aldri er fjellet vakrere og mer stemningsfullt enn nettopp da, og denne stunden ville jeg bare ha med meg før jeg tok veien hjem. Småspovehannen fløy fra det ene utkikspunktet til det andre, mens den skrek sine varselrop ut i morgenen. På en tue ute i myra sitter hunnen sammen med deres fire små. Det er nok klart for frokost, og den pliktoppfyllende hannen passer på at ingen uvedkommende kommer inn på hans revir. Med vaktsomme øyne sjekker han området, før han omsider flyr tilbake til resten av familien, og på en eller annen måte gir beskjed om at alt er klart. Hunnen går ned i mudderkanten, og de fire små følger etter. De har tydeligvis allerede lært hvor og hvordan maten skal finnes, for ganske snart går de og rører i mudderet med nebbene sine. Hannen finner maten sin lenger borte på myra, men er ikke nede lenge om gangen. Stadig tar den en runde rundt om i lufta for å få overblikk, og for å se til at alt er som det skal, nettopp slik en familiefar skal gjøre. Himmelen lyses mer og mer opp over fjellene, og solen kryper lenger og lenger nedover åsene på denne siden der hvor jeg sitter, men det går ennå noen minutter før den når meg nede på kollen.

 

Jeg finner frem kikerten fra lommen, og retter den mot fjellene på andre siden. Først opp mot toppene senere nedover fjellsidene hvor jeg kan se små isbreer etter mange ras fra de bratte fjellsidene opp gjennom årene. Inne i en kløft mellom fjellene ligger en større bre, den svinger seg inn gjennom kløften og blir borte for mitt syn. Jeg har lagt merke til at disse breene har blitt mindre de siste årene. Dette er ikke et fenomen bare her, men rapporter fra andre steder sier også det samme. Breene minker. Dette er et tegn på at klimaet blir varmere. Jeg sveiper videre, og får øye på en liten reinsflokk lengst inne på flyene. Jeg kan se at noen bare ligger og hviler, mens andre går bedagelig rundt og beiter. I denne lille flokken av urdyr, hersker det ro i disse tidlige morgentimer. Fjellets evige vandrer har stoppet for en liten stund. Reinen vet nok like godt som jeg at det blir en varm dag her inne i fjellet. Om noen timer mens dagen er på det varmeste vil den trekke inn på breene for å avkjøle seg, og for å unngå klegg og de verste myggsvermene. Reinen har gjennom titusener av år lært å leve i dette barske landskapet året gjennom, og vet hvordan han skal innordne seg. Fristedene for plagene, breene, blir stadig mindre, og om disse over tid skulle bli helt borte, ville dette skape problemer for reinen. …..

 

Jeg ser igjen utover myra, og blikket treffer den grå stripa som slynger seg gjennom landskapet ved siden av elven. Jeg følger stripen med øynene til den blir borte i horisonten. Dette er en vei, bygd av mennesker for at fjellet skal bli mer tilgjengelig. I disse tidlige morgentimer kjører ingen biler innover, men snart når morgenen går over til dag vil trafikken komme. De aller fleste turister som vil oppleve den vakre norske fjellheimen. Mange av dem vil reise hjem med flotte bilder og hyggelige ferieminner fra nettopp her. Borte fra byens stress og jag skjønner jeg godt at de finner et fristed og opplevelser her inne. Det er ikke bare biler som kjører her, men også store busser. Busser som kjører inn i fjellet med guider som vil vise herligheten frem til utenlandske turister. Uberørt natur er det de skilter med. Bussene stopper opp på opparbeidede snu – og parkeringsplasser, for å slippe turistene ut i noen minutter, før de snur og kjører samme veien tilbake. Uberørt natur, er det virkelig det? Et stykke lenger innover ved elven ligger et flere hundre års gammelt fangstanlegg for rein. Noe som tyder på at her ble det tatt rein en gang for lenge siden. I dag er reinen borte på grunn av veien og all trafikken, og dens leveområde er blitt betydelig redusert. Beiteområdene er blitt mindre, og dermed blir beitebelastningen større på det området den har igjen.

 

Jeg vender blikket andre veien her ser jeg skoggrensa, og skimter dalen og bygda. I skoggrensa ser jeg hytter. De siste tiårene har det blitt mange av dem, og hyttefeltene er i dag nesten blitt til små landsbyer å regne. Her i grensen opp til høyfjellet har pengesterke mennesker bygd hytter på flere hundre kvadratmeter. Høystandardhytter med alle de fasiliteter som det nesten er mulig å skaffe. Her har hytteeierne funnet seg et fristed borte fra byens kjas og mas, men de dagligdagse hjelpemidler og luksus må de ha rundt seg. De trives og bruker hyttene sine stadig mer og mer. Den økende bruken øker også presset på naturen rundt. Stadig er det på godværsdager mennesker å se vandrende innover fjellheimen i alle retninger. Når de først er på hytta, så må man jo også vise frem at man er virkelige friluftsmennesker. Om ikke annet så kan man jo gå et stykke etter veien bare for å være ute. Veien blir brukt mer og mer av hytteeierne, og har etter hvert blitt til en ferdselåre dypere inn i fjellet. I stedet for å gå kjører mange bilen sin innover, før de tar fjellturen sin. Offroadsykler har blitt en mote de siste årene, og dette er flotte saker, konstruert som de er til kjøring utenfor veien. Dermed kan stiene også tas i bruk på sykkelsetet, og spennende turer kan tas langt innover i fjellet. Til og med sykkelkonkurranser blir arrangert flere steder, men hva gjør vel det når det er sunne sportskonkurranser det dreier seg om. Inne ved myra blir forstyrelsene oftere og oftere, og snart er det vel siste gang småspovene hekker nettopp her. De vil trekke lenger innover fjellet til roligere myrer borte fra veien, borte fra hyttene og borte fra alle de andre forstyrelsene menneskene fører med seg. På disse myrene vil de møte konkurranse fra andre som har levd her gjennom flere år, og kanskje må de gi tapt i denne kampen også, eller de fordriver andre.

 

Inne i fjellet blir det stadig mer kråkefugler. De tiltrekkes av menneskenes aktivitet, og deres avfall. Det er en kjensgjerning at menneskene ikke er de mest ryddige av seg, og de produserer avfall som inneholder matrester. Disse matrestene liker disse fuglene godt, og i tillegg så er de jo så lette å få tak i. Jo flere hytter det bygges, og jo mer aktivitet det blir i et område jo mer avfall blir det, og kråkefuglene trekker etter det de anser som lettvint mat å få tak i. Til slutt blir de ganske stedbundne, og begynner i tillegg å hekke. Noe som etter hvert medfører en ubalanse her oppe i dette sårbare området opp mot fjellgrensen. Reven er et annet dyr som tiltrekkes av avfallet, og i mange områder har revebestanden økt. Reven er et rovdyr som også tar egg fra fuglereir om den får sjansen. Ettersom revebestanden blir større vil dette dermed gå ut over andre arter. Arter som kanskje sliter allerede. Rypa er en slik art som er i nedgang i de fleste steder rundt om i landet. Dette er faktisk så kritisk at det allerede er innført jaktrestriksjoner enkelte steder, og enkelte steder er det til og med snakk om å frede den over en periode. Dette synes svært fornuftig, men jeg tror ikke dette alene vil redde rypa for all fremtid. Vi må bli flinkere til å planlegge å ta hensyn til naturen rundt oss, når vi fremover skal ta nye områder i bruk, til blant annet fritidsboliger og fritidsområder. Det er nok kanskje også et tiltak for å ta vare på sårbare arter. Kråka og reven er også reirplyndrere, og både egg og rypekyllinger kan stå på menyen. Derfor er det viktig å holde disse artene i sjakk så nærme rypas leveområder.

 

Ute i det store universet svever jordkloden rundt, og er i denne evinnelige evigheten mindre enn et støvkorn å regne. I denne sammenhengen er vi ubetydelige. Likevel er det slik at dette ubetydelige lille støvkornet inneholder liv. Liv som er unikt i sitt slag. Det er naivt og tro at det i dette enorme komplekset av milliarder av stjerner og planter, ikke skulle finnes noe annet liv, men at det er et liv likt det på jorden er vel mer tvilsomt. Om vi selv ikke er i stand til å ta vare på denne spesielle planeten, så er det ingen annen som gjør det for oss, og deler av det unike livet vil gå tapt. Vi kan se på dette livet som et puslespill. Fjerner man en brikke så vil bildet aldri mer bli komplett. Nabobrikken i puslespillet vil heller aldri mer vise helheten, og bildet er i ferd med å forfalle. Når denne ene brikken er borte, spiller det da noen rolle med den neste?

 

Solen stikker meg øynene, og vekker meg opp fra dagdrømmen der oppe på kollen. Jeg ser meg rundt, sola har bikket over fjellet, og landskapet ligger og bader i solskinn. Det blir en nydelig dag. Myra ligger der som den alltid har gjort, og småspovefamilien er travelt opptatt med sitt. På en liten vierbuske har en blåstrupe startet morgenkonserten, og varsler om at en ny dag har startet. Den gamle traktorveien nedenfor er fortsatt stille, men så er den jo også heldigvis stengt med en låst bom lengre nede, og biler og busser har ingen fremkommelig vei å kjøre, og enda vandrer reinen fritt i hele området uten hindringer. Nede i skoggrensa ser jeg en og annen hytte, men noe ”boligfelt” er det ikke. Jeg håper at det forblir slik, for det finnes så altfor mange plasser at denne hyttebyggingen har tatt helt av, med de problemer dette medfører for miljøet rundt. Jeg ser elven som renner klar og stille forbi i sin ferd ned mot dalen. Ørretstammen er sunn og frisk, og elven er et ettertraktet sted for fiskere. I den speilblanke elven er det en utfordring å kunne lure ørreten på kroken. Slik skal fiske på fjellet være.

 

Jeg rister av meg de siste rester av dagdrømmen, og skuer utover den flotte fjellheimen. For meg er livet nettopp dette, stillheten, de mektige fjellene, og de muligheter for friluftsliv dette gir. Fjellet er som det var i går, og slik jeg håper å finne det i morgen også. Jeg tar sekken på ryggen og begir meg på veien hjem. Småspovene nede på myra skriker igjen, der de sitter mellom vakre tuer av myrull. Kanskje er det et velkommen igjen de prøver å formidle. Myrulla vinker også farvel i den svake morgenbrisen i det jeg legger myra bak meg. I sekken ligger seks flotte ørreter som fjellet har gitt meg, og som helt sikkert blir til minner ved middagsbordet. Naturen og fjellet vil gi oss disse delikatessene, og opplevelsene, så lenge vi forvalter naturen på en forsvarlig måte, slik de har gjort gjennom alle tider.         

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   

 

   

 

 

 

 

Jeg har fartet mye omkring langs vann og elver med fiskestang. Man kan vel si at jeg er bitt av basillen. Særlig er det de bortgjemte tjernene inne i fjellet, og de fantastiske fiskeelvene Gudbrandsdalslågen og Otta, som står mitt hjerte nærmest i så måte. Disse to elvene er noen av Europas beste fiskeelver. Noe de gjestende og de lokale fiskerne kan bekrefte. Hver eneste sommer er det mange tilreisende som bruker hele ferien sin nettopp ved disse elvebreddene, og trives med det. Fisketurister fra Italia, Tyskland, Sverige, Belgia og andre land finner flotte naturopplevelser og spenning i sin store lidenskap, og det er ikke få kamper som utspilles mellom fisk og fisker gjennom sommeren. Fiskestammen er sunn og kvalitetsmessig meget bra. Det er faktisk ikke så mange steder her til lands hvor man eksempelvis kan ta harr av den størrelsen som man her kan gjøre. Harr på over kiloen tas det flere av hver eneste sommer. Harren er for mange av oss sportsfiskere en virkelig sportsfisk, og faktisk også veldig god. Ørretstammen er stor og sunn, og ørret på både 2 og 3 kilo er heller ikke sjelden i disse vassdragene - og det finnes større...

 

Kontrastene er store fra disse brusende og store elvene til en liten fjellbekk oppe på fjellet. Opplevelsene derimot kan være vel så fine og opplevelsesrike. Med en markestang langs en slik fjellbekk kan man virkelig kose seg, og utfordringen med å få fisk på kroken er minst like stor. Langs disse bekkene må man opptre stille og smygende, nesten på indianervis, for å unngå å skremme fisken bort. En brå bevegelse eller en silhuett mot himmelen kan være nok til at fisken på en lengre strekning aner uråd, og slett ikke blir bitevillig. Fiskestørrelsen er ikke all verden i disse bekkene, men det er heller ikke det jeg er ute etter på slike fisketurer. Det er naturopplevelsen og spenningen ved å lure bekkeørreten som står i fokus. Det er en egen spenning ved å lure stangtuppen ut mot bekken, la marken synke ned langs torvkanten og la den svake strømmen føre den nedover. Det lille rykket i stangtuppen i det en ørret biter føles som en liten seier hver eneste gang. Når man setter seg ned, før man tar turen hjemover, og steiker ørreten på glørne over et leirbål, i det solen er i ferd med å gå ned, kan man ikke ha det bedre.

 

Det var på en slik fisketur for noen år tilbake at jeg fikk en artig opplevelse sammen med en søt liten skapning nede ved bekkefaret. Jeg hadde nettopp fått på land den første lille fisken, og la denne fra meg på en stein, mens jeg satte ny mark på kroken. Da jeg igjen snudde meg for å legge fisken ned i fiskeveska, var fisken borte. Jeg kastet et fort blikk rundt meg, og fikk øye på en liten rakker med fisken i kjeften i det den var på vei inn mot en liten steinur. En røyskatt. Tyven forsvant inn blant noen steinblokker og ble borte, og jeg fortsatte fiskingen med et smil om munnen. Da jeg noen minutter etterpå fikk en ny fisk på kroken, var jeg klar over røyskatten, og ville prøve å lokke den frem på nytt. Igjen la jeg fisken fra meg, denne gang litt lengre inne på land, mens jeg la meg til rette med kameraet nede ved bekken og ventet. Det gikk ikke mange minuttene før jeg så de første bevegelsene borte ved steinblokkene, først noen små titt før den satte seg opp på en av steinblokkene og så seg rundt. Jeg kunne se den satte nesen opp, og snuste inn luften av fisken borte på gressflata. Fristelsen ble for stor, og røyskatten ilte bortover i små spretne hopp. På veien stoppet den opp flere ganger bak steiner og tuer, mens den stadig tittet frem, for å forsikre seg om at ingen farer truet. Til slutt ilte den frem til fisken, tok den i munnen, og forsvant innover mot ura igjen med den lettvinte fangsten. Utover hele kvelden så jeg røyskatten flere ganger nede ved bekken. Nysgjerrig som den var dukket den stadig opp, bare for å følge med i hva denne merkelige menneskeskapningen drev på med, og jeg hadde stor glede av det trivelige selskapet. Som takk for selskapet la jeg enda to fisker igjen til vennen min i det jeg la veien lenger nedover bekkefaret.

I tillegg til fisk, har jeg stor glede av å studere fugle- og dyrelivet rundt de vakre vassdragene våre, og det er ikke få timer jeg bruker på dette fra tidlige vårdager og langt utover sommeren. Selsvollene heter området mellom Otta og Sel. Før 1900 tallet var dette et sammenhengende våtmarksområde. I begynnelsen av 1900-årene ble satt i gang graving i Lågen for å tørrlegge Selsvollene. Den første utgravingen foregikk med handmakt, mens bortkjøringen av masse ble gjort med hest. Dette arbeidet foregikk i forbindelse med jernbaneutbyggingen nordover fra Otta. Flommen i Lågen satte stopper for utgravingen. I 1920-årene ble gravingen gjenopptatt, da med mer moderne redskaper. Høyer-Ellefsen sto for dette arbeidet. Selsvollene ble tørrlagt og dyrket, og ble etter hvert Sels kornkammer. I dag er det fortsatt et yrende dyr- og fugleliv på denne vel 12 km lange strekningen. Gudbrandsdalslågen og Selsbekken gjør sitt til at and og vadefugler har en flotte habitater og levekår. Ellers er det et yrende dyreliv også, hvor hjortedyr stadig er å se på hver eneste tur. Beveren har flotte levevilkår her, og er i en stadig vekst. Beveren er et interessant dyr å observere, og som har gitt meg mange rike naturopplevelser. I hele Gudbrandsdalslågen og vassdraget opp til Selsvatnet, er det i dag et sted mellom 10 – 15 aktive kolonier. Noen beverhytter og beverunger gikk med i den store flommen i 2011, men jeg har allerede sett at nye hytter er under bygging, så fremtiden ser lys ut for dette flotte dyret. Faktisk er bestanden så stor at det hvert år er et varierende uttak i form av jakt. Beverkjøttet smaker godt sies det, og regnes som en delikatesse. I tidligere tider var beveren jaktet hardt på pga. bevergjelet  som var mye brukt i parfyme, og fordi skinnet var svært ettertraktet. Faktisk var beveren veldig nær en utryddelse, og det var bare et par hundrede individer igjen i hele Europa. Derfor er det i dag svært hyggelig å se den oppblomstringen denne arten har hatt. Rev og mink er andre dyrearter man kan være så heldig å treffe på. Inne på Selsvollene ligger også Skottvatnet. Et vatn som i dag er et naturreservat. Etter omfattende oppdyrking er dette den siste rest av et stort sumpområde på Selsvollene. Lokaliteten består av et næringsrikt tjern omkranset av strandeng, krattskog og dyrka mark. Området er viktig for fugl på trekk, i hekketida, sommeropphold, fjærfelling og næringssøk. Det ligger sentralt i den indre trekkruta for Østlandet. Nordgrensa for utbredelsen av mange arter både av hekkende fugl og planter ligger her.

I mange av våre bekkedaler i Gudbrandsdalen er det store muligheter for skattejakt. Ikke en skattejakt basert på gull og edelstener, uten at jeg skal avskrive den slags helt, men en skattejakt innenfor flora. Inne i de mørke bekkedalene der solen sjelden eller aldri slipper til, er det ideelle vokseplasser for flere plantearter som ikke finnes noen andre steder i hele Norden. Bakken er hele tiden fuktig, og dette sammen med jordsmonnet og klimaet fører til at disse plantene trives og fortsatt vokser her. Botanikere fattet interesse for disse bekkedalene allerede tidlig på 1800 – tallet, og mange sjeldne og også ukjente arter har siden blitt kartlagt. Særlig er det mange spesielle bregnearter i disse dalene, men det finnes også andre sjeldne planter som skogranke og marisko med mange flere. Fugle- og insektlivet er også svært rikt og variert, og er også verd å studere nærmere.

Heller ikke disse vassdragene er skjermet for storsamfunnets behov for kraft, og konsesjonssøknader om utbygging ligger inne for behandling. Planene ligger klare både for Otta og nye deler av Gudbrandsdalslågen, en stykkevis og delt utbygging, som sakte men sikkert spiser opp de siste uberørte strekningene av denne flotte elven. En samlet plan for disse elvestrekningene er etterlyst flere ganger, men en slik plan vil jo forsinke utbyggingsplanene, og dette treneres derfor i det lengste. Ikke bare elver, men også mindre åer ses på i dag som potensielle utbyggingsalternativer. For det er jo ren kraft det snakkes om. I tillegg trenger Norge mer strøm på grunn av et økende forbruk, og nye utbyggingsalternativer vurderes, slik at vi skal slippe å importere kjernekraft og kullkraft fra ute i Europa. Men er det virkelig slik? Det sies at vannkraft er en fornybar og ren energi. Dette er en sannhet som mange av oss ikke helt vil være med på. Når elver etter en utbygging kun går med en minstevassføring, og den resterende vannmassen føres inn i tunneler eller legges i rør, sier det seg selv at dette går ut over både fisk og den rike og delvis særegne floraen og fugle- og dyrelivet. Elvestrekningene blir liggende som grå steinvelter i landskapet, og klimaet i disse ellers tørre områdene av landet vårt vil sakte og nesten umerkelig påvirkes. Over tiår vil disse klimaendringene merkes først ved at vegetasjonen i de bratte liene ned mot elvene vil minke, for de er avhengige av den råmen elven gir i form av dugg og grunnvann. Når den første grunnvegetasjonen er borte, faller mer fra, og de bratte liene klarer ikke lengre å holde på fuktigheten nede i jordsmonnet. Til slutt vil trærne begynne å ta skade, og om rasfaren har vært stor tidligere, blir den enda større ved slike endringer i naturen. Mange av oss kaller også dette for forutrensing, og stiller dermed spørsmål om hvor ren vannkraften egentlig kan være.

Norske husholdninger har de siste 20 årene redusert sitt gjennomsnittelige strømforbruk med 2000 kwh per år. Dette mye på grunn av isolerglass og nye byggeforskrifter. ENØK tiltak på flere områder har også vært med på å sette folks holdning til energisparing i fokus. Nye innrettninger som varmepumper, jordvarme og flisfyringsanlegg har også bidratt til at strømforbruket hos den enkelte har gått betydelig ned. Når besparelsen gjennomsnittelig er så store for hver husholdning, kan det da stilles spørsmål om det virkelig er slik at vi trenger mer kraft her til lands i øyeblikket. Her dukker eksporten av ”ren norsk kraft” opp som et like aktuelt tema. Det er en kjent sak at kraftbransjen ønsker flere kraftkabler til utlandet, og flere prosjekter med å legge sjøkabler ut til Europa er i ferd med å bli realisert. For å sikre forsyningen sies det. Dette er vel også en sannhet med visse modifikasjoner, for det finnes tall som viser at siden 2000 har vi eksportert mye mer kraft enn det vi har importert. Det er også et paradoks at denne eksporten er størst i den tiden prisen er høyest, og dermed er med på å drive prisene på strøm også opp her til lands. Vi bygger altså ut våre vassdrag, for å være med å forsyne deler av behovet utenfor våre landegrenser. Mange mener dette er bra, for da brukes det mindre kjerne- og kullkraft ute i Europa. Sannheten er langt fra slik. Den mengden kraft vi eksporter ut til disse landene dekker kun promiller av det reelle behovet, og samtidig som vi eksporterer en dyrere strøm, kjøper vi billig kjernefysisk og kullkraft tilbake. Det blir derfor naivt å tro at slike kraftverk legges ned ute i Europa fordi vi selv eksporterer vannkraft.

I fremtiden er det frisk og delvis urørt natur som turistene fra det store utland vil søke mer og mer til. Vi i dette naturskjønne landet har her et stort fortrinn i så måte, og dette er muligheter mange kreative mennesker har oppdaget, og skaper sine egne arbeidsplasser innenfor turistnæringen. Rafting, juving, gardshotell og lokal mat er her noen få stikkord. Andre legger til rette for opplevelsesferier med varierte og interessante tema. Alt dette er med på å skape en ny optimisme, og en ny vekst, i en del av landet hvor det ikke er all verdens andre nyetableringer. Ungdommen vår har også oppdaget mulighetene, og et større antall en noen gang tar utdannelse innenfor serviceyrker. Mange av disse går også med en liten grunder i seg, og ønsker å skape sine egne arbeidsplasser innenfor en næring som bare vil vokse i de kommende årene. Det er her vår generasjon kommer inn i bildet, og bør gjøre det som står i vår makt for at disse ungdommene skal ha en fremtid i bygdene våre. Vi gjør ikke det ved å bygge ut de siste elvestrekningene våre, for noen få års arbeidsplasser i anleggstiden. Det er de varige arbeidsplassene vi må jobbe mot, både for å beholde den nye generasjonen og for å realisere fremtidsplanene til disse unge menneskene. Lytt til ungdommen, det er de som skal drive bygdene inn i fremtiden, og de ønsker muligheten til å få sine drømmer oppfylt. Jeg har tidligere nevnt fisketuristene fra ute i Europa som bruker det meste av ferien sin ved fiskeelvene våre, de av dem som jeg har snakket med, skjønner ikke at lokalsamfunnet ikke reagerer mer enn det de gjør på et slikt inngrep. Som en av dem sa: ”Ikke en gang de stolte Rondane vil noen gang bli de samme, med en død og grå elv i dalbunnen nedenfor. Følelsen av det uberørte vil bli borte, og det er nettopp dette vi oppsøker. Er det ikke turisme dere ønsker mer av, og hva er det første turistene møter? Jo de flotte elvene deres, og det er de det snakkes om når vi kommer hjem.” Syntes dette var kloke ord fra en erfaren fisker, som nok har sett flere elvebredder enn breddene rundt Gudbrandsdalslågen.