De små ting finnes over alt. Det gjelder bare å ta seg tid til å se og oppleve. I dag igjen gikk jeg en tur på hele 3,5 timer langs elvekanten i et herlig påskevær. På denne tiden av året, når elven sprekker opp finns et utall av motiver, og dette er en tid som jeg ser frem til hvert eneste år. Dette er en verden av is – en verden ubarmhjertig og farlig. Isblokker på flere hundre kilo kan uten forvarsel rase ut, og kommer man under en slik har man ikke store sjanser. Man skal hele tiden vite hva man driver på med, og ikke ta unødige sjanser, selv om fristelsen enkelte ganger kan bli stor nok til at sikkerheten kan settes til side. Gjør det ikke! Våre store elver er mektige og har uante krefter. Fra dagens tur presenterer jeg dette bildet for dere. Så vakker kan elveisen være! Er det noe rart jeg har dilla?

Godt nyttår alle sammen!
Det er rolig inne i skogen på denne tiden av året, og ventingen på at gjester skal besøke foringen kan ofte være en utfordring. I slike rolige perioder må man være både kreativ og tolmodig. En bålkos og en kopp nykokt kaffe over bålet er et meget godt alternativ. Aldri smaker kaffen bedre enn nettopp da.

Blomsterenger er i dag svært truet, og det finnes vel knapt noe landskap i dag som er mer truet en disse. I det moderne landbruket er det ikke lengre plass til slike oaser i landskapet. Grøftekantene er i dag Norges største blomsterenger. Dessverre brukes det i disse dager millioner av kroner på slå denne blomsterprakten ned. I flere kommuner har de nå på enkelte strekninger fredet grøftekantene, til blomstringen og frøsettingen er over, for å ta vare på artsmangfoldet og truede insektarter. Jeg gir herved en stor honnør til disse oppegående folkevalgte.

I kveld var jeg på en slik vandring langs en grøftekant. I løpet av dagen hadde kantklippingen funnet sted også her. Dette var en baksideveg med noe begrenset trafikk, så er dette virkelig gjort av trafikksikkerhetsmessige årsaker, eller er det jeg har lyst til å bruke ordet vandalisme om?

I grøftekantene finnes det også maurtuer. Maur er en viktig matkilde for mange fuglearter. Grønnspetten er en av disse, og grønnspetten kan lage store ganger inn i maurtuene. Denne unge spetten var nok i dag nettopp på matjakt i tua. Den unge og uerfarne fuglen anså nok ikke motorduren fra klipperen som særlig truende så ivrig opptatt som den var med å spise. Plutselig oppdaget den nok faren, men dessverre for sent.

Noen ganger når jeg ikke har planlagt noen spesiell tur, kan jeg bare gå lange turer inn i skogen. Jo lenger jo bedre. Når jeg bestemmer meg for en skikkelig skogstur, kan jeg bare finne en sti og følge den, og bare se hvor den fører meg. Særlig spennende er dette når jeg drar til et sted jeg ikke har gått før, og finner en ny sti som fører meg innover det ukjente.

Stiene er alle ulike, men har en ting til felles alle sammen, de finner alltid letteste veien gjennom landskapet. Både i flate partier, i svake hellinger og i ulendt bratt terreng. Men, så har de da også blitt til av ferdsel av dyr og mennesker gjennom hundrede av år. Alle disse stiene lager et utrolig nettverk av ferdselsårer gjennom skogen, og stadig kan man se spor etter dyr som nettopp har benyttet seg av disse stiene. Alle på vei til å finne noe å spise eller på vei til nye beitemarker eller revir. Når du følger en slik sti, vil man stadig støte på ”veikryss”, dette er plasser hvor man lett kan treffe på noen av skogens innbyggere, dersom veikrysset er et av de viktige slike inne i skogen. For det er slik at mesteparten av all forflytting inne i skogen går nettopp gjennom nettverket av stiene.

Det er svært sjelden at stiene munner ut i ingenting. Ofte fører de frem til åpne sletter, eller til steder med vann. Endepunktet kan også være veier eller dyrket mark. Uansett så er det spennende å følge en slik sti, og se hvor den fører hen. Like spennende er det å se hvordan stien smyger seg frem i landskapet, og spenningen ved hva som skjuler seg bak neste sving. Mange ganger har jeg nesten gått i den fella at jeg trodde stien har tatt slutt jeg også. Begynner man da å sondere terrenget litt, så finner man som regel veien videre. Kanskje går stien inn gjennom et tett buskas eller fortsetter innunder en tett gran. Et sted går veien videre!

I dag gikk jeg en slik skogstur. 3 og en halv time gikk jeg innover i den tette mørke skogen. At temperaturen de siste dagene har holdt seg godt over 10 grader nå i november, gjorde sitt til at turen ble både lengre og mer trivelig enn den ellers hadde kunnet blitt. På turen opplevde jeg flere ekorn og en røy. Etter sporene å dømme hadde en hjort eller to hadde nok gått like foran meg, men disse luringene så jeg ikke. Kanskje trodde de at jeger Bom Bom var den som kom gående?

Hvor ende stien min i dag spør du.

Oppe i grensen mellom furuskogen og fjellet lå en liten gammel seterkve inntil en sildrende fjellbekk. Seterhusene hadde tidens tann ført tilbake til naturen i form av forråtnelse, men enda var selve seterkvea forbausende fri for skog og kratt. Her er det nok godt beite for mange dyr i sommersesongen, nå lå den derimot brun og stille. Hit førte stien meg.

En liten runde rundt den lille kvea, viste at stier kom fra flere retninger, og at jeg hadde mange muligheter for turen videre. I dag valgte jeg derimot den samme veien tilbake.

Jeg anbefaler deg å finne deg din sti – God tur!

Nordherad er kjent for sitt vakre kulturlandskap, og har mottatt stor heder for dette.

I Nordherad er det omlag 100 husstandar. Grenda strekker seg frå kommunesenteret Vågåmo til grensa mot Lom. Det har budd folk i grenda frå før vikingtid. Framleis er det svært mange som får levebrødet sitt frå landbruket, og det er aktiv drift på dei fleste av gardane. Grenda har eit aktivt grendalag som steller til aktivitet for store og små på den nedlagte skulen Midtli, som grendalaget har teke over. Det er også frå grendalaget at Nordheradprosjektet sprang ut. Formålet med Nordheradprosjektet er å ta vare på kulturlandskapet og skape ny næring i grenda.

I Nordherad er det store muligheter for vandringer i urørt natur, og stier gjennom et helt fantastisk kulturlandskap. En liten tur på 20 - 30 minutter kan også bringe deg inn på snaufjellet, så her er mulightene virkelig mange. Jeg selv gikk i 2 timer i dag, og fikk med meg både fjell, urskog og bygda.

Som vanlig på denne tiden av året tar Selsmyrene mye av mine turer. Fuglene vender tilbake, og det er et yrende liv i dette fantastiske fugleeldoradet. På en totimers tur nå i aften, regnet jeg 24 forskjellige arter på et lite område. Trekkfuglene har kommet, og det er for mange en kamp om de beste reirplassene og kurtisen er så smått i gang.
Svane, vipe, toppand, brunnakke, kvinand, trane, hegre, spurvehauk og stokkand er noen av de artene jeg på denne lille turen observerte.
Snart er påsken her, og når det ikke er brukbare snøforhold i fjellet, vil jeg nok på noen av disse dagene besøke dette stedet igjen før hekkingen er i gang. I hekketiden lar jeg de være i fred, og det er noe alle bør gjøre.

Igjen er tiden inne for fjellets vakkreste eventyr. Når mogopen i noen få dager står i sin fulle blomst innover fjellviddene, kan ikke jeg oppleve noe som er flottere.
I dag gikk turen inn i Jotunheimen, og i Sjodalen ved Bessheim fant jeg forekomster av mogop som kan ta pusten av de fleste.
I tusenvis stod de der og strakk seg mot solen, enten alene eller i store tepper innover viddene. En stor opplevelse er dette hvert eneste år.

I dag gikk turen til Selsvollene, området mellom Otta og Sel.
Før 1900 tallet var dette et sammenhengende våtmarksområde.

I begynnelsen av 1900-årene ble satt igang graving i Lågen for å tørrlegge Selsvollene. Den første utgravingen foregikk med handmakt, mens bortkjøringen av masse ble gjort med hest. Dette arbeidet foregikk i forbindelse med jernbaneutbyggingen nordover fra Otta. Flommen i Lågen satte stopper for utgravingen. I 1920-årene ble gravingen gjenopptatt, da med mer moderne redskaper. Høyer-Ellefsen sto for dette arbeidet. Selsvollene ble tørrlagt og dyrket, og ble etter hvert Sels kornkammer.

I dag er det fortsatt et yrende dyr og fugleliv på denne vel 12 km lange strekningen. Gudbrandsdalslågen og Selsbekken gjør sitt til at and og vadefugler har en flotte habiatter og levekår. Ellers er det et yrende dyreliv også, hvor hjortedyr stadig er å se på hver eneste tur. Beveren har flotte levevilkår her, og er i en stadig vekst. Et artig dyr å beskue. Rev og mink er andre dyrearter man kan være så heldig å treffe på.

På sommeren og høsten er fiskemulighetene gode, og ørret på 1,2 og 3kg blir tatt her hver eneste sommer. I tillegg er harr på godt opp mot kiloen heller ikke sjelden.
Inne på Selsvollene ligger også Skottvatnet. Et vatn som i dag er et naturreservat. Etter omfattende oppdyrking er dette siste rest av et stort sumpområde på Selsvollene. Lokaliteten består av et næringsrikt tjern omkranset av strandeng, krattskog og dyrka mark. Området er viktig for fugl på trekk, i hekketida, sommeropphold, fjærfelling og næringssøk. Det ligger sentralt i den indre trekkruta for Østlandet. Nordgrensa for utbredelsen av mange arter både av hekkende fugl og planter ligger her.

Ikke rart en naturfotograf og fisker som jeg er, bruker mye tid nettopp her året gjennom.

Med våren kommer homonene i sving hos fugler, dyr og andre små kryp ute i naturen. Slik er naturen innrettet, at etter en lang vinter når sommeren står for tur er tiden inne til å formere seg. Disse to neslesommerfuglene har nok også skjønt at sommeren snart kommer. Disse to traff jeg ute i går, og de syntes nok det var litt forstyrrende med en fotograf hengende over seg i en slik situasjon...
Jeg trakk meg stille tilbake med en forvissning om at det blir nok neslesommerfugler også neste år.

I dag gikk turen opp i til Ramphamn igjen, og jeg gikk på ski innover til Klufttjønn. En tur på ca. 2 timer. Overskyet vær og en sur vind gjorde sitt til at man kjente at man hadde vært ute. Flott skiføre, men løypene var ikke så bra i dag pga. vinden. Drevet igjen som de var.
Ikke den helt store opplevelsen i dag, og jeg gikk glipp av firedobbelt på åpningsdistansen i skiskytter VM.

Natten hadde kanskje bare så vidt sluppet taket, da denne reven var ute og gikk. Kan om jeg virkelig hører etter, høre potene tråkke i den frosne snøen. Knasende lyder…

Over den urørte snøen på vidda settes spor. Merker etter en ensom vandrer i natten. Månen og stjernene på himmelen var de eneste følgesvennene han hadde. Målrettet gikk han nedover til skogbrynet sikkert på leting etter mat. Kanskje måtte en rype, en orrfugl, en hare eller en liten mus eller to bøte med livet denne morgenen. Eller kanskje gikk det ikke slik? Måtte han kanskje bare legge seg utslitt under en gran med sulten romlende i magen, og håpe på bedre lykke i morgen.

Sporene på vidda er i alle fall synlige bevis på hans vandring.

I dag var det virkelig silkeføre da jeg og min datter var på skitur oppe på fjellet. Blåextra og nydelig sol. Vi koste oss veldig på en tur på ca. 5 km. På bildet kan dere se Trine titte utover kanten, der hun beskuer de vakkre Rondane i det fjerne. En pust i bakken må man ha når man har barn med seg ute i naturen.
Tro meg eller ei, men farge fikk vi i fjeset nå allerede tidlig i februar måned.