OTTAELVA

Langs Ottaelvens bredder jeg har vandret opp og ned

Med fiskestang i handa og funnet sjelefred.

I tusener av år har du gitt fisk til nytelse og glede

Nå trues du av rør, vi vil heller la deg frede.

Hvert kast jeg har gjort i bakevjer, stryk og rolige parti

Har gitt meg spenning helt til alt dagslys var ute og forbi.

Ikke alle kvelder ga du meg mat til mine bord

Men likevel er du den beste elva på hele denne jord.

Du starter lagt inne i fjellheimen av en dråpe smeltet snø 

Drypp på drypp som danner det første spede frø.

Sildrende bekker blir til åer og fosser som dundrer

Det er du som har blitt til – vårt eget grønne under.

Jeg søker stadige dine bredder, alltid som en venn

Med klukkende stemme du ønsker meg velkommen igjen.

Alt vann det søker havet det gjør også ditt

Ta også med mine tanker om at du fortsatt får renne fritt.

Visst kan du vise muskler og legge landskap under vann

Men som oftest er du stille og gir grøde til hver bondemann.

Du fortjener ikke å legges død og så i rør

Det er bare noe de dumme mennesker gjør.

LIVETS SPOR

Det er i skogen og på fjellet jeg tråkker mine spor-

På mosegrodde stier i skog og ved myr

Ved spillende fjellbekk i det da dagen gryr.

Over åser og i daler, over blomstrende enger,

Over de lange flyer, lenger og lenger.

Der inne og der oppe setter jeg mine spor-

På de halvfrosne myrer hvor tiuren spiller,

Hvor jeg stopper opp og hører blåstrupens triller,

Hvor jeg går langs et tjern med en fiskestang,

Mens jeg i det fjerne hører heiloens klagende sang.

Det er her hvor jeg setter mine spor at jeg undres-

Over røyskattens lek i en bergsprekk,

Ørretens vak i liten fjellbekk.

Over reinskalvens fødsel en tidlig vår,

Og mogopens blomstring år etter år.

Det er i skogen og på fjellet dere kan rekke mine spor-

Når jeg en aften legger vandringen ned,

Mens vinden visler i løvet en dyssende fred.

Vern om naturen og hold mine stier i hevd,

Det er slik jeg vil minnes at jeg engang har levd.

SOLOPPGANG

Barføtt i doggfriskt morgengress –

Jeg vandrer.

Ut i mot den uimotståelige ro og fred.

Det eneste som trenger inn i mine tanker,

Er lyden fra mitt hjerte som banker.

Varsomt, stille jeg trår på marken –

Der jeg går.

Bortover stien, og opp mot høyden.

Så mange ganger jeg har gått denne sti,

Mest nå, like før solen står opp, for da har jeg tid.

Litt uggen og kald men likevel glad –

Er jeg fremme.

På den høyden jeg liker å kalle for min.

I dag som i går ser jeg atter en soloppgang,

Til bakgrunnsmusikk av fuglenes sang.

Det er i denne stunden jeg tenker –

Jeg er heldig.

Som får oppleve nok en morgenstund.

En dag blir for oss alle den siste,

Våkn opp! Vi har ikke et øyeblikk å miste.

Såmmårsavn…….

Når vinden blæs i fra geirne sia,

og sjogen leigg seg høgt oppi lia,

når fuglein reise og dræg mot sør,

da bli dø vinter som alltid før.

Når keildin riv ein langt inn i sjæla,

og ein stakkar trur hein ska tæla,

når ein brøyte sjog ten fæ hjertebank,

å øn bærr ved ten bli halt og krank.

Da savna e myggen som dreiv å beit me,

e savna varmin og solbræntheite,

e savna kveksen som fingern stakk,

e savna mai og rondastakk.

Da savna e ograset uti hågå,

e savna strireign og regnbåggå,

e savna sveitte og klamme brøk,

ette luking i bedet med blomsterløk.

Da savna e glasskarmen full tå fluggu,

og leiggje me i ei glodheit stuggu,

der meheinkja ilter rondt øyrun kvin,

der e ligg som et heilsteikt svin.

Da savna e rauosten som æ på nista,

der øn ligg sveitt og feit og frista,

e savna lonkje å blåsur mjølk,

detta æ nok maten for vakse folk.

Når vintern nå æ her mæ si tyngde,

sitt e her mæ mi store byrde,

kå ska e nå irritere me over,

nå som den deilige sommer sover?